Hvalfangst – en del av norsk identitet?

Det sies at Norge har en lang hvalfangsthistorie og tradisjon. Hva om det hele er en løgn?

Tidligere statssekretær Kristine Gramstad uttaler seg slik: ”Hvalkjøtt er faktisk et lite stykke norgeshistorie som vi kan være stolt av, og som det er viktig at nye generasjoner lærer å kjenne.”

En oppfatning som biologen Robin Cristofari kaller for en myte: “Ideen om at hvalfangst er en sentral del av nordisk tradisjon er vanlig.” Dette var også argumentet til Gro Harlem Brundtland. I 1986 nektet hun å ratifiserer forbudet på jakt av hval. Ironisk nok sier Cristofari at det er nesten ingen tradisjon for hvalfangst i den norske kulturen. Norge kom først på banen med vågehvalfangst i slutten av 1800-tallet. Likevel var vi en liten hvalnasjon sammenlignet med Japan, USA og Russland hele 1900-tallet.

Jakt på vågehval og andre raske hvaler, startet ikke før 1855 når amerikanerne fant opp eksplosive hvalfangstvåpen.
Foto: Michael Treu, Pixabay

Subsidiert hvalfangst

Den norske staten subsidierer hvalfangsten til tross for at det er ekstremt lite etterspørsel. Selv fiskeriministeren påpeker at de unge i Norge ikke er interessert i å spise hval. De spiser pizza, taco eller burgere. En undersøkelse fra 2019 viser at bare 4% av nordmenn spiser hvalkjøtt ofte mens 66% spiste for lenge siden eller aldri. Den høyeste andelen av de som spiser ofte eller av og til er folk over 50 år.

Vågehvaler, arten med hvaler som Norge hovedsaklig jakter på.
Foto: Wernersen, Pixabay
Kostholdsprodukter av hval, laget for mennesker og hunder.

Kunstig åndedrett for en tradisjon få vil ha

Fra ministeren sin munn får vi høre at hvalindustrien i Norge riktignok er “mikroskopisk” og ikke kan kalles industri en gang. Det handler mer om tradisjon og kultur enn om økonomi. Hvalfangst skaper knapt 100 arbeidsplasser i Norge. Men den norske staten er interessert i å holde liv i den. Til enhver pris. 

Det finnes en rekke ordninger for å holde liv i hvalfangsten. Blant annet: Lette på hvalfangstreglene for å maksimere jakten. Finansiering av kampanjer som vil forbedre ryktet til hvalkjøttet. Lobbyvirksomhet i utlandet. Samt subsidier for utvikling av nye og alternative hvalkjøtt produkter.

Hvalkjøtt tilbys også til utenlandske turister markedsført som tradisjonell norsk mat.

Trosser forbud

Internasjonalt forbud mot hvaljakt.
Foto/Grafikk: Pixabay/Maxmedia

Norge trosser et 30+ årig internasjonal forbudt mot hvalfangst og handel med hvalprodukter. Fra 2002 til 2015 eksporterte Norge totalt 234 253 kg vågehvalkjøtt, tilsvarende over 150 vågehvaler.

Hvorfor selger Norge hvalkjøtt til andre land? På grunn av manglende etterspørsel her hjemme. Salget til utlandet er ikke er nok til å få brukt opp hvalkjøttet. Derfor ble 113 tonn, kjøttet fra 75 vågehvaler, i 2014 til pelsdyrfôr

En rapport fra 2016 forteller også at “mye spekk, slakteavfall, kjøtt og bein fortsatt dumpet til sjøs» og ikke alltid i samsvar med Norsk forskrift. Den krever at ‘Dumping av hvalrester må gjøres i slikt en måte at den ikke vil hindre eller forårsake forstyrrelser av fiskeaktiviteter eller være en offentlig plage ”. I august 2015 klaget folk i Nord-Norge på grunn av dumping av stinkende hvalrester i sjøen som fløt i fjorden og etterhvert havnet på land.

En tapt generasjon?  

Hvalkjøttnæringen selv kaller de som ikke spiser hvalkjøtt for en tapt generasjon. Ole Mindor Myklebust, daglig leder i Myklebust Hvalprodukter sier på sin side at det er en utfordring som må tas på alvor. 

Tapt generasjon?
Foto: Istvangyal, Pixabay

Den egentlige grunnen

Så hva er det som egentlig foregår?

I et intervju for BBC News innrømmer forhenværende fiskeri- og sjømatministeren Odd Emil Ingebrigtsen at en av grunnene for at Norge fortsetter med hvalfangst er at “vi (nordmenn) vil ikke at andre skal komme og fortelle oss hva vi skal gjøre”.

Utdrag fra NRK dokumentar.

Eller som Gro Harlem Brundtland sa: «Norge kan ikke sette seg i en situasjon hvor vi overlater ressursforvaltningen og fremtiden for norske fiskerier til andre land.» Det hele handler altså om frykten for tapte ressurser.

Ikke tradisjon.