Slaveriet på norske veier

En ny dokumentar avslører det Transport og logistikkforbundet har sagt i et tiår; Utenlandske sjåfører jobber i Norge under slavekontrakter.
Foto: Florian Kurz, Pixabay
Foto: Florian Kurz, Pixabay

Dokumentarfilmen Fūrų Vergai (Lastebilslavene) tar for seg transportkriminalitet og den grove utnyttelsen av billig arbeidskraft i bransjen.

– Den dokumenterer egentlig alt vi visste, alt vi har advart mot og alt som «eliten» i transportbransjen og politikerne har ignorert og bevisst har valgt å skyve under teppet, sier Svein Furøy, Generalsekretær i Transport og logistikkforbundet (TLF) i dette innlegget.

I filmen kan alle og enhver selv se hva norske sjåfører konkurrerer mot.

De norske sjåførene som ser filmen, kan se hvilke krefter og hvilken moral som sakte, men sikkert ødelegger deres betingelser og til slutt gjør arbeidsplassene overflødige.

En del norske sjåfører kan også kjenne seg igjen i metodene man ser i filmen.

Fordi enkelte norske transportører lurer også sjåførene sine for penger og kvitter seg med sjåfører som stiller feil spørsmål.

Foto: Katriona McCarthy, Pixabay

Alt det som kommer frem i filmen og som dokumenteres godt, har TLF varslet og advart mot.

Vi har dokumentert det vi har fortalt med utallige bilder og vi har videreformidlet det de østeuropeiske sjåførene forteller oss. Men ingen har tatt ordentlig tak i det.

I filmen ser vi mange eksempler på horrible praksiser.

I dette klipper ser vi sjåfører som hentes i biler når de er ferdige med skiftet

De må av og til vente i dagesvis

Ikke får de betalt, verken for å vente eller mat.

Dette filmklippet er filmet midt under pandemien.

Kilde: Youtube 840 – 854 sekunder

Det som er litt rart er at politikere, journalister og myndigheter har vært interessert når vi har varslet og synliggjort problemstillinger knyttet til sosial dumping, men etter kort tid har de blitt kjølig og uinteressert. Hvem har de snakket med i mellomtiden?

Vi vet at organisasjoner i vår egen bransje har brukt tid på å advare myndighetspersoner mot «useriøse TLF». Vi vet også at dette har virket og at saker har blitt lagt til side. Saker som dokumenteres i denne filmen.

Dresskledd mann med lommebok. Foto: Didit Permana, Pixabay

I Norge er man lurt til å tro at sjåførene tjener 1800 – 2000 Euro pr. måned av glatte dresskledde menn som representerer store østeuropeiske transportselskap.

Foto: Didit Permana, Pixabay

Dette stemmer dårlig overens med de opplysningene TLF har fått fra sjåførene. Ser man filmen vil man se at sjåførene har rett.

Seriøse selskaper?

Noen av selskapene som blir tatt med buksen nede i denne filmen er velkjent på norske veier. Dette er selskap som NLF-direktøren, Geir A. Mo, har kalt «De seriøse utenlandske aktørene».

Geir A. Mo Direktør i Norges Lastebileier-Forbund og tidligere generalsekretær i Fremskrittspartiet.

Foto: Kjetil Ree, Wikimedia

Hvor har NLF-direktøren opplysningene sine fra? Enten er han naiv og godtroende eller så vet han. Hvis han vet? Hvorfor snakker han slike selskaper opp?

Slavesjåfører fra Øst-Europa har vært kjent for alle i bransjen i mer enn 10 år. Hvorfor går de under radaren år etter år?

I transportpolitikken her i landet snakker vi om 3pmsf dekk, obligatoriske bombrikker, modulvogntog og bakmonterte trucker. Alt sammen ubetydelig i det store bildet.

Elefant på en vei møter en lastebil i Botswana på en vei. Foto Herbert Bieser, Pixabay

Elefanten i rommet prøver man å gjemme under teppet, samtidig som den suger overskuddene ut av de norske transportbedriftene. Hvorfor?

Foto: Herbert Bieser, Pixabay

Effekten av transportkriminalitet og sosial dumping fra Øst-Europa er så ødeleggende for den norske transportbransjen at temaet skulle stått øverst på bransjeorganisasjonenes agenda hver dag, hele uken. Slik er det dessverre ikke.

Jobb i Norge

De som ser filmen vil se hvordan kyniske transportselskaper henter inn sjåførene sine fra fattige land utenfor EU.

Sjåfører uten en eneste rettighet som læres opp til å bryte alt av regelverk.

Norske selskaper som benytter seg av transporttjenester fra disse transportørene burde skamme seg.

Mektige bransjeorganisasjoner i Norge som har vært klar over slaveriet i mer enn ti år uten å sette foten ned bør også skamme seg.

Flere av de store aktørene i Norge som benytter seg av dumping- transporten, har tariffavtaler med NLF, YTF og Fellesforbundet.

Hvorfor overser deres tillitsvalgte, noen også med styreplasser i bedriftene, tragedien som sitter på deres egen dørstokk?

Arbeidstilsynet er fraværende

Arbeidstilsynet er også en fraværende tilskuer til det hele. De trenger ikke kjøre mer enn 15 minutter med bil fra kontoret sitt, for å avdekke arbeidsforhold som ikke er i nærheten av å være forenlig med den norske modellen.

Vi får tilbakemeldinger fra norske transportbedrifter som «terroriseres» av Arbeidstilsynet for bagateller, samtidig som tilsynet er helt fraværende der forholdene virkelig er ille.

Transport og logistikkforbundet (TLF) varslet om det mistenkelig lave lønnsnivået i Vlantana Norge i august 2017. Mye tyder på at varselet ikke ble fulgt opp før i 2019. Faksimile fra lastebil.no

Så hvordan kan det ha seg at et lite og velutviklet land som Norge i mer enn ti år er vitne til moderne slavedrift og sosial dumping som truer en viktig næring for landet, uten at man evner å gjøre et eneste tiltak for å stoppe galskapen?

Er man virkelig så naiv eller handler det om korrupsjon? Er tafattheten rett og slett et resultat av tette bånd, kamp om penger og posisjoner eller er man bare godtroende og dum?

Politikernes tafatthet

Norske politikere har heller ingen grunn til å slå seg på brystet. Hvor naiv er det lov til å være før det blir straffbart? I Norge er det fritt fram for dem som velger å se bort fra regelverket.

Norges lover med hammer

Risikoen for å bli tatt for transportkriminalitet i Norge er lik null.

Vi snakker om en milliardindustri med arbeidstakere uten en eneste rettighet.

At vi har regelverk knyttet til internasjonal transport som ikke fungerer er et politisk ansvar.

I TLF nekter vi å tro at politikerne med viten og vilje synes at slike forhold som filmen viser er ok. Dessverre er dette også virkelighet i Norge.

Hvem gir politikerne råd på veien. Råd som gjør at politikerne lar slaveriet på veiene fortsette å skure og gå? Får politikerne riktig informasjon, eller får de informasjon som er pyntet på av dressjakker som har økonomiske interesser i at billigtransporten flyter fritt? Slike ting er selvsagt vanskelig å bevise, men tafattheten i transportpolitikken kan ikke skyldes naivitet alene.

Glansbilder og eventyr

I filmen ser vi at det handler om penger i Litauen. Det gjør det i Norge også og norske transportører og transportkjøpere bryter akkurat de samme moralske og etiske grensene som sine kolleger i Litauen. De kan ikke lenger skjule seg bak «vi visste ikke». De gjør det for cash.

Foto: Florian Kurz, Pixabay

De siste ti årene er det i Norge kun gjort ett politisk vedtak som er rettet mot den sosiale dumpingen fra øst. Allmenngjort minstelønn.

Foto: Florian Kurz, Pixabay

Problemet er at man ikke har systemer til å sjekke at regelverket overholdes. Både vi, myndighetene, de andre bransjeorganisasjonene og Arbeidstilsynet vet at allmenngjøringen ikke fungerer. Vi har visst det i flere år uten at det gjøres tiltak som kan bøte på det.

Et enkelt transportregister kan gi oss oversikten, men ikke en gang bransjens «eliteorganisasjoner» ser verdien av å kjempe et slikt register fram.

Utenom allmenngjort minstelønn som ikke fungerer, er det ikke gjort ett eneste tiltak i Norge de siste ti årene for å demme opp mot den hele tiden økende sosiale dumpingen.

Det man har klart å gjøre, er å lage en kort informasjonsfilm for lastebilsjåfører. Den handler om en østeuropeisk mamma og hennes sønn, en lastebilsjåfør. https://www.youtube.com/watch?v=52xI6CDqsXE

Ironisk nok avsluttes filmen med en østeuropeisk barnesang som handler om å lyve.

Kilde: http://www.mammapresenterer.no

Et glansbilde som legitimerer samarbeid med transportører fra Øst-Europa på hvert eneste fiskemottak i landet vårt. Filmen om mamma er laget av de samme aktørene som skal ivareta norske interesser i transportpolitikken. Når man ser hvor fjern denne filmen er fra virkeligheten, forteller det mye om hvor de som skal forvalte norske sjåfører og bileieres interesser står i transportpolitikken.

Dokumentarfilmen fra Litauen viser en ganske annen virkelighet. En virkelighet som er blodig alvor for sjåførene som utnyttes. En virkelighet som knuser norsk transportbransje. En virkelighet man ikke lenger kan ignorere.

Se filmen på Youtube