10 vanlige “myter” i kjøtt- og klimadebatten

sauer
Illustrasjonsbilde av en folk med sauer.
FOTO: Pixabay

Hvem er det som skal få presentere “fakta” om norsk kjøttindustri spør Samuel Rostøl; Dyrerettsaktivist og talsperson for Norsk vegansamfunn.

Samuel Rostøl
FOTO: Morten Lauveng Jørgensen

Ola Hedstein er administrerende direktør i Norsk Landbrukssamvirke, en interesseorganisasjon for norsk landbruk mest representert av kjøttindustrien. Han forsøker med sin liste over “10 viktige fakta” å skape klarhet, men når man leser det som skrives fremgår det raskt at det er kjøttindustrien som fører pennen.

Hvem er det som skal få presentere “fakta” om norsk kjøttindustri for den norske befolkningen egentlig? For det burde ikke være kjøttindustrien, her representert ved Hedstein. Det burde heller ikke være meg, en dyrerettsaktivist som helt åpenbart er inhabil. For vi har begge en sterk agenda.

Når Hedstein først presenterer sine 10 “fakta”, ønsker jeg allikevel å balansere påstandene hans litt – for det mangler en del nyanser som jeg her trekker frem. La meg presentere dem punktvis:

1. Klimaproblemene er fossile

Det er helt åpenbart at Norge som nasjon, med en enorm produksjon av olje, ansvarer for store utslipp – og vi bør absolutt redusere oljeproduksjonen.

Deepsea Delta Olieplatform i Nordsjøen.
FOTO: Erik Christensen, Wikimedia

Dette er allikevel ikke likestilt med at oljeforbruket per person er en like stor andel. Det meste av oljen eksporteres tross alt til andre land, og det er urimelig å utgå fra en utregning per person der man tar utgangspunkt i endringer vi ikke kan gjøre som enkeltpersoner. Jeg kan jo, tross alt, ikke forårsake en vesentlig reduksjon i produksjon av olje på norsk sektor gjennom mitt personlige forbruk.

På individnivå er redusert forbruk av fossilt brensel, sammen med redusert forbruk av av animalske produkter, fortsatt to av de beste måtene å påvirke egne utslipp på.

2. Verden trenger mer mat

Foto: Markus Spiske, Pixabay
FOTO: Markus Spiske, Pixabay

Verden trenger så absolutt mer mat, og vi bør etterstrebe å bli så selvforsynte som mulig. Men en omfordeling av matressursene kan være mer på plass enn økt produksjon – når så mye av verdens matproduksjon går i dyrene.

For Norges del, hvor over 80% av kornet vi dyrker går til dyrefôr, mens vi bruker 66% av matjorden vår til å dyrke dyrefôr, og hvor enorme mengder importert fôrråvare går til dyrene hvert år, begynner det å bli pinlig tydelig at kjøttproduksjonen er en energityv. Faktisk importerer vi mer enn 150% av Norges samlede proteinbehov, i form av maisgluten, soya og raps, og lager kraftfôr av det.

Så skal verden ha mer mat, må vi i Norge slutte å importere så mye av andre lands matproduksjon for å lage dyrefôr.

Kjøtt og melk er helt unødvendige næringskilder for oss i Norge, og er det noe som kan understrekes med fire streker så er det at vi definitivt ikke trenger å spise så mye av det.

I Norge er vi nærmest 100% selvforsynte på kjøtt, egg og melk (om vi ignorerer import av fôringredienser) med en etterspørsel som stadig synker. Samtidig er vi langt fra selvforsynte på vegetabilske produkter. Med tanke på at denne studien viser at 83% av verdens landbruksarealer brukes på kjøttproduksjon, og at dette dekker kun 17% av vårt kaloribehov og 37% av vårt proteinbehov – så er det helt tydelig at vi er klare for en storsatsning på plantebaserte alternativer.  

3. Husdyr spiser mat som ikke mennesker kan spise

Illustrasjonbilde.

Hedstein sier at norske husdyr spiser slikt som vi mennesker ikke kan spise. “Nemlig gress”, for å sitere. Han sier også at et norske kornet som går til kraftfôr er av for dårlig kvalitet som matkorn.

Ingen av disse påstandene stemmer. Det er bare å ta et kjapt besøk på sidene til Opplysningskontoret for brød og korn hvor det står følgende:

“I 2016 ble det dyrket om lag 330 000 tonn havre i Norge. Cirka 30 000 tonn ble nyttet til matproduksjon. Imidlertid kunne mye mer blitt brukt til mat, men dette avhenger av etterspørsel fra forbruker.”

Dette gjelder også hvete; mye av hveten vi produserer har for lav glutenkvalitet for å brukes av bakerier, men ikke for lavt næringsinnhold til å bli spist av mennesker. Soyaen vi importerer flere hundre tusen tonn av har også høy nok kvalitet til å bli spist av mennesker. Det samme gjelder mye av de andre matvarene vi importerer og lager kraftfôr av.

Dette er ingenting annet enn en gammel myte. 

4. Beiting opprettholder biologisk mangfold

FOTO: Pixabay

Det er nok ingen som protesterer på at det er bra at dyr spiser planter i naturen, men ettersom vi har en politikk som reduserer ville beitedyr og samtidig rovdyrene som hadde kunnet regulere de ville beitedyrene er dette argumentet bare et spill for galleriet.

Så lenge vi bruker beite som argument for å ta ut rødlistede rovdyr i Norge, kan vi ikke bruke tamme beitedyr som argument for å ivareta rødlistede (dyre)arter. Det er kanskje et bedre argument for å la ville beitedyr ta den jobben, og heller innføre foringsstasjoner for å mate dem under tunge vintermåneder.

Skal vi ivareta kulturlandskapet som akkurat nå gror igjen må også menneskelig arbeidskraft inn for å redusere tilgroingen – da beitedyrene ikke klarer dette selv.

For øvrig er landbruket en av de største truslene mot biologisk mangfold globalt.

5. Beiting bidrar til å binde karbon

Hedstein argumenterer for at beiting medfører at graset gror dypere røtter, noe som også betyr at beitemark som har vært i bruk lenge er ferdigutviklet og ikke binder store mengder ytterligere karbon. Dette har altså kun effekt så lenge man hele tiden utvikler nye beiteområder hvor gresset ikke har like definert rotutvikling.

Det Hedstein lar være å nevne er at metanutslippet fra beitedyr er vesentlig større enn mengden karbon de bidrar til å binde, og at gammel skog er det som binder karbon aller best.

FOTO: Pixabay

6. Utslippene fra landbruket er biologiske

Her spiller Hedstein på følelser og uvitenhet. Hvorvidt metanet eller karbondioksiden som når atmosfæren er “biologisk” eller “fossil” spiller nemlig ingen rolle for effekten det har på klimaet.

FOTO: Wolfgang Ehrecke, Pixabay

Hedstein har rett i en sak: En kan ikke bytte ut ei metanproduserende ku med ei ikke-metanproduserende ku. Det han kanskje ikke tenker på er at en fint kan bytte ut “kjøtt” med proteinrike planter – og kumelk med plantemelk – og begge byttene vil vesentlig redusere utslippene vi forårsaker. 

7. Det grønne skiftet er ikke mulig uten landbruket

Her er jeg og Hedstein helt enige; vi trenger landbruket i all tenkbar fremtid.

Det betyr derimot ikke at vi trenger kjøtt-, egg- og meiriindustrien.

8. Norsk kjøttproduksjon er en av verdens mest klimavennlige produksjoner

FOTO: Charles Ricardo, Pixabay

Denne påstandener kun sann fordi vi ignorerer de enorme utslippene vår import av kraftfôringredienser i disse utregningene. Med tanke på at vi importerer rundt 175 000 tonn brasiliansk soya til norsk landbruk, for ikke å glemme 44 000 tonn mineraler og vitaminer.

Dette er samtidig ikke et godt argument for kjøttproduksjon – verken norsk eller internasjonal – fordi kjøttproduksjon i seg selv forårsaker enorme utslipp. Selv poengterer Hestein selv at en kilo storfe”kjøtt” resulterer i så mye som 17,3 kg CO2-ekvivalenter. Det er drastisk mye mer enn utslippene for eksempelvis bønner og erter, som er på 0,7kg CO2-ekvivalenter per kilo ferdig produkt.

9. Import av kjøtt øker klimautslippene globalt

Faksimile av matprat.no

Vi bør ikke erstatte produksjon med import – men vi har en kjøttindustri som har frie tøyler og økonomiske krefter til å produsere enormt mye reklame for norske kjøttprodukter. Ettersom vi alle vet at reklame påvirker oss, er dette et problem.

Reklamekontorene (mer kjent som opplysningskontorene) for kjøtt, egg og melk, finansiert gjennom omsetningsavgiften, bidrar altså til en stor del av problemene her. De representerer samtidig også de matprodusentene som får mest tilskudd av staten, noe som innebærer at vi indirekte betaler for å utsettes for reklame for produkter vi allerede spiser for mye av i følge vår eget Helsedirektorat.

Reklamekontorene bør slås sammen og få direktiver om å promotere rådene til Helsedirektoratet, noe som innebærer at reklamen vil endres i retning av inspirasjon til økt inntak av grønnsaker og planter – noe de fleste av oss akkurat nå spiser for lite av.

På den måten trenger ikke redusert kjøttproduksjon bety økt import.

Man kan fint spise godt uten å ty til kjøtt. Her ser du Steak Wellington fra Vegetarbloggen.no. FOTO: Mari Hult

10. Landbruket skal også kutte i klimagasser

Dette er viktig. En av de beste måtene å gjøre dette på, som samtidig vil gjøre at vi globalt produserer mer mat enn nå, er ved å redusere vår kjøttproduksjon – spesielt den delen som avhenger av kraftfôr.

Og da har vi ikke en gang berørt de etiske argumentene for hvorfor en reduksjon i husdyrholdet er positivt.

Det er altså selvsagt at jordbruket må kutte, det må kuttes utslipp på alle fronter om vi skal holde oss innafor 1,5 grader. Da hjelper det lite å tåkelegge debatten med myter om kjøttindustriens fortreffeligher.

Maxmedia vil gjerne ha flere meninger og synspunkter. Send oss din tekst her, og du kan lese mer om å sende inn innlegg til oss her.